Kronikk: Svakt rettslig vern
onsdag 28. april 2010 10:02
I en kronikk i Dagbladet 27. april skriver Terje Olsen fra Nordlandsforskning og Tina Luther Handegård fra Politihøgskolen om overgrep. Utviklingshemmede er mer utsatt enn andre grupper, men svært få saker fører til dom.
Terje Olsen, Seniorforsker, Nordlandsforskning og Tina Luther Handegård, Studieleder, Politihøgskolen avd. Bodø
For noen uker tilbake publiserte Dagbladet en artikkelserie om flere alvorlige tilfeller av seksuelle overgrep mot psykisk utviklingshemmede som arbeider i skjermede virksomheter. Vi fulgt oppslagene, og debatten i etterkant, med stor interesse. I 2009 tok vi opp disse problemstillingene i forskningsrapporten 
"Vanskelig å snakke om? Arbeidsmiljø og rettsikkerhet for utviklingshemmede i skjermede virksomheter ". Etter vår mening peker Dagbladets oppslag på alvorlige svakheter i det generelle rettsvernet for denne gruppen av borgere.
Varige tilrettelagte arbeidsplasser i Vekst-bedrifter og attføringsbedrifter utgjør i dag det viktigste arbeidstilbudet for personer med utviklingshemming. Som forskere har vi fulgt disse arbeidstilbudene over flere år, og vet at disse arbeidsplassene i all hovedsak gir meningsfylte og trygge arbeidsoppgaver og -hverdager til mange personer med små sjanser i det ordinære arbeidsmarkedet. Men det finnes unntak, slik både vi og Dagbladet har tatt opp. De konkrete overgrepstilfellene som er omtalt bør etter vår mening først og fremst ses som et uttrykk for utviklingshemmedes generelt svake rettsvern, og ikke primært som et trekk ved bedriftene.
Fra både internasjonal og norsk forskning vet vi at alle grupper av funksjonshemmede, og især funksjonshemmede kvinner, er mer utsatt enn befolkningen generelt når det gjelder fare for vold, overgrep og integritetskrenkende handlinger. En helt vesentlig bakgrunn for dette er trekk ved rettsapparatets virkemåte og måten denne type saker håndteres innad i politiet.
I vår studie har vi blant annet sett på hvordan påstander om overgrep kommer til uttrykk. Hva skjer – og hvem tar affære – når en påstand, en bekymring eller mistanke om overgrep fremkommer? Et av de trekkene vi har pekt på, er at anmeldelser av alvorlige overgrep i flere tilfeller synes å gis lav prioritet og liten oppmerksomhet av lokalt politi. Det synes ofte å ta lang tid før disse sakene etterforskes. I enkelte tilfeller har vi sett at saken henlegges med den begrunnelse at denne type saker er for komplisert og sjelden fører til domfellelse.
Utviklingshemmedes vitneprov gis i praksis lav troverdighet i retten. Det er et anerkjent problem at det er få fellende dommer i overgrepssaker generelt, uansett funksjonshemming eller ikke. Det har å gjøre med at det i slike saker vanligvis ikke er vitner, det finnes få objektive bevis og ord står mot ord i retten. Dermed blir vitnenes troverdig svært avgjørende for resultatet. De kognitive og kommunikative problemene som funksjonshemmingen medfører, innebærer i mange tilfeller at disse personene stiller svakt når det gjelder å gi en sammenhengende, detaljert og pålitelig fremstilling av hva som har skjedd.
Ordingen med dommeravhør av utviklingshemmede og barn er ment å avhjelpe dette problemet. Personen skal slippe belastningen med å forklare seg flere ganger, man slipper å møte for retten, men der en politikvinne/-mann med en særlig tilleggsutdanning utfører et avhør som tas opp med bruk av lyd og bilde, og dialogen skrives ut. I rettsbehandlingen brukes dette materialet som vedkommendes vitneprov. Pensumet i tilleggsutdanningen er imidlertid innrettet på hvordan man skal avhøre barn, mens kompetanse om utviklingshemming ikke berøres. På denne måten ligger det underforstått at det å avhøre utviklingshemmede er sidestilt med å forhøre barn, uten at man behøver kunnskap om hvilke spesielle utfordringer ulike former for utviklingshemming innebærer. Etter våre opplysninger synes disse avhørene i hovedsak å bli gjennomført lenge etter fristen på to uker etter anmeldelse som straffeprosessloven tilsier. I mellomtiden forspilles bevis og sakene "snakkes bort".
I vår studie har vi sett at bedriftsledere eller andre i Vekst-bedrifter og attføringsbedrifter som oppdager og anmelder overgrep mot utviklingshemmede arbeidstakere i flere tilfeller opplever å bli stående alene om å håndtere disse sakene. Til tross for at dette er handlinger som er rettslig regulert av strenge paragrafer i straffeloven, synes det som hverdagens praksis gir liten hjelp og støtte fra lokale politimyndigheter og rettsapparat. På bakgrunn av dette har vi sett at det er av stor betydning at bedriftene har interne varslingsrutiner og etisk regelverk for de ordinært ansatte i disse bedriftene er svært viktig for hva som skjer videre i disse sakene. Mangel på interne kontrollsystemer blir dermed et svar på at samfunnets generelle vern for disse personene synes å være svakt.
I denne sammenheng har bransjen selv reist spørsmålet om politiattest som et forebyggende virkemiddel. Dette vil i praksis bety at ordinært ansatte i disse bedriftene må kunne legge frem en politiattest som viser at de ikke tidligere har vært dømt for sedelighetsforbrytelser. I vår studie har vi påpekt den dobbeltheten vi mener man skal være oppmerksom på, enten man velger å innføre krav til slike attester eller ikke. Gitt det generelt svake rettsvernet utviklingshemmede har i dag, er det få fellende dommer og store mørketall. Dermed vil kravet til politiattest ha begrenset virkning. Riktignok kan det forhindre de mest åpenbare feilansettelser, og det kan markere et etisk ansvar knyttet til det å jobbe i denne bransjen. Men den avgjørende måten å forebygge overgrep på vil fortsatt være åpenhet, interne varslingsrutiner, etiske regelverk og refleksjon rundt egen praksis blant de ordinært ansatte på disse arbeidsplassene.
Norge som rettssamfunn har en jobb å gjøre for å ruste opp det generelle nivået når det gjelder rettssikkerhet for personer med psykisk utviklingshemming. Først da vil også forebyggende tiltak mot overgrep på skjermede arbeidsplasser, inkludert et krav til politiattest for arbeidsledere, virkelig kunne ha effekt.
